Historien fra 1995 av Beint Hansen

Stiftelsens grunnlegger forteller:

Willy Sæther fra Sokndal inviterte meg med på en gruppereise til Hviterussland i pinsen 1993. Vi skulle delta ved innvielsen av den store, nye kirken i Baranovichi. Kirken har 2000 sitteplasser. Willy kjente allerede på den tiden Sergei Kovalchuk fra Korosten i Ukraina. Han kom til
Baranovichi i Hviterussland for å være vår tolk. Da vi skulle skilles, inviterte Sergei meg til å komme til Korosten. Her var det allerede i 1991
etablert bibelskole i menigheten til Nicolai Kaminskiy. " Vi trenger deg også i vårt land ", sa Sergei Kovalchuk. Allerede våren 1994 ble jeg av pastor Nicolai Kaminskiy invitert til Korosten. På den tid krevde myndighetene personlige invitasjoner som ble lagt til grunn for at visum til Ukraina kunne innvilges. Denne våren startet gravearbeidet for det store bygget som i dag er Bible College. Under oppholdet som lærer og forkynner fikk jeg en tydelig visjon fra Gud. Den lød: Reis hjem til Norge og start en ny misjon. Du skal kalle den Tro - Håp - Kjærlighet.

Dette var en utrolig sterk opplevelse som jeg aldri vil kunne komme til å glemmne. Jeg så allerede der og da at dette ville bli krevende med mange søvnløse netter. Pastor Nicolai Kaminskiy hadde ønske om å samarbeide med meg og vi hadde tillit til hverandre.

Etterat jeg kom tilbake til Norge i mai 1994, drøftet jeg med Willy Sæther den visjon Gud hadde gitt meg i Korosten. Willy hadde erfaring med arbeid i Øst-Europa gjennom mange år og ville gjerne delta i etableringen av en stiftelse. Jacob Hagan, som er apoteker i Egersund, ville også støtte sin onkel i å etablere et tverrkirkelig og humantært arbeid for Hviterussland og Ukraina.

Dette fant sted i vårt hjem i Sokndal 14. oktober 1995 sammen med regnskapsfører Egil Omdal og revisor
Steinar Berntsen. Grunnkapitalen på kr. 50.000 fikk vi samlet inn under en møteturnè med sangerne fra Sverige, BirGitta Edstrøm
og Swante Bengtson. Folket strømmet til møtelokalene og ville gjerne velsigne arbeidet med offergaver og tegne seg som faste støttepartnere.

Arbeidet vokste ute og hjemme. Vi trengte å få utarbeidet brosjyremateriell. Jeg kjente godt Willy Pedersen i Stavanger og kontaktet ham. Willy gikk inn i dette arbeid med sin kreativitet og dyktighet som er helt ubeskrivelig. Trykksakene, presentasjonene av prosjekter og ikke minst medlemsbladet THK-nyheter og oppbyggingen av hjemmesidene på PC var med på å løfte fram THK-stiftelsen.

Da jeg kom til Karmøy ble nye kontakter etablert. Jeg møtte Stein Kåre Mannes. Han ble med som sjåfør av trailer og buss. Han var pådriver sammen med gode støtteparnere med å anskaffe THK-traileren. Dette og alle bussturene fra Norge til Ukraina har gitt mange unge og eldre turdeltagere inspirasjon og glød til å støtte arbeidet.

Det ble mye arbeid for Sergei Kovalchuk med å ta imot alle gruppene fra Norge og å reise på turnè med sang- og musikkgrupper her i Norge. Derfor foreslo jeg for ham og THK-styret om vi kunne ansette ham som fast medarbeider og koordinator for THK i Ukraina. Slik ble det.

Jeg fikk lett kontakt med befolkningen under mine mange reiser i Ukraina. Olena Barchuk kom og spurte om hjelp til å etablere Mor &Barn senteret. Det samme gjorde pastor Kaminskiy vedrørende rehabiliteringssenteret for rusmisbrukere. Når det gjelder gatebarnsprosjektene i Kiev, fikk jeg tidlig kontakt med Nicolai Kuleba som hadde startet organisasjonen Child Rescue. Sammen har vi hatt mange netter i Kievs underverden med å redde barn og unge fra ubeskrivelige tragedier. Fra starten av har det vært sentralt å støtte Bible College og pastorer for nyetablerte menigheter.

Det vil alltid være en utfordring i å kommunisere. I Norge tror vi ofte at vårt tenkesett er lest og vedtatt i Ukraina. Kulturene våre er forskjellige og det må vi alltid ha stor respekt for. Det har jeg virkelig lært gjennom alle disse år.

Å stå i spissen for å bygge opp THK har vært en krevende, men takknemlig oppgave. Arbeidet har i gjennom årene blitt løst gjennom mange gode medarbeidere hjemme og ute.

Organisasjonen er nå vel etablert, og det skulle være enklere å gå videre med arbeidet.

Når jeg nå har gått inn i nye arbeidsoppgaver, ønsker jeg alt godt for THK-stiftelsens videre arbeid.


Beint Hansen

Historie

THK ble stiftet av Beint Håkon Hansen i 1995 og drives i dag av et styre på fem personer med ansvar for hver sine felt. THK har i dag en ansatt. Vår viktigste støttepartner er Bibelskolen i Korosten i Ukraina. Denne skolen startet i 1991.

Korosten- der arbeidet startet

Femten mil i nordvestlig retning fra hovedstaden Kiev i Ukraina, ligger byen Korosten. Byen og regionen ble hardt rammet da en reaktor i atomkraftverket I Tsjernobyl gikk i luften den 26. april 1986. Verdens verste atomulykke var et faktum.
Avstanden fra atomkraftverket til Korosten er cirka åtti kilometer, og vindretningen den dagen var omtrent så ugunstig som den kunne bli. Landskapet er flatt, og de radioaktive skyene nådde fullstendig uhindret Korosten i løpet av kort tid.
Hvor mange ante farlighetsgraden? Nesten ingen! Hvor mange kom seg unna til et sikrere sted? Få!
Myndighetene forsøkte i det lengste å hemmeligholde at eksplosjonen førte med seg livsfarlige ødeleggelser. I det daværende politiske system var dette vanlig. Derfor ble katastrofen større enn den hadde blitt med bedre informasjoner. Byen er sterkt preget av denne ulykken.

Nikolaj Kaminskiy- grunleggeren av Bibelskolen

I denne byen bor og virker en av de dristigste menighetsledere vi har møtt. Han og hans kone bor i dag i en liten blokkleilighet.
Kaminskiy er en energisk mann. Han er født i 1927, og ble omvendt som 14-åring. I dag (2005) er han fremdeles forstander for den store menigheten i Korosten, og han er også tilsynsmann for mer enn 50 menigheter i Zitomir-regionen.
Ved kirkesenteret i Korosten ligger den store kirken som flere ganger i uken fylles av mennesker i alle aldre, og inne på kirkens område ligger også den nye og store bibelskolen med internatplass til hundre, samt leiligheter, skolesaler, kontorer, lesesal, bibliotek, kantine, auditorium, tannklinikk, helsestasjon og store lagerrom i kjelleren. På området er der også verksteder, bruktbutikk, rom for utdeling av sosialhjelp (mat, klær, sko, tepper osv.) samt rom for de forskjelligste aktiviteter.
Det er til dette senteret THK-traileren mange ganger i året kjører inn med trailerlaster – utstyr som skal ut til sykehus, barnehjem, skoler osv. i byen og distriktet rundt. Denne artikkelen skal imidlertid ikke handle om alt dette, men om Nikolaj Kaminskiy´s bakgrunn. Han ble sendt til en dødsleir i Sibir.

Nikolaj forteller

I 1950 ønsket menighetene i dette distriktet at jeg skulle bli pastor, og jeg ble valgt til det. Jeg var da 23 år gammel.
Jeg ble knyttet til en gruppe unge kristne, men ble arrestert umiddelbart etter, sammen med ni andre fra menigheten.
Jeg ble anklaget for å være pastor og forkynner av evangeliet, og ble dømt til 25 år i spesialleir, som egentlig betyr dødsleir.
Dommerne påsto at de var barmhjertige mot meg, for jeg skulle egentlig hatt lovens høyeste straff – dødsstraff. I Ukraina brukte de lovens paragraf nummer 54 – loven om forræderi mot fedrelandet.
Det v ar her i Korosten jeg ble arrestert og sendt som ”politisk” fange til Norilsk i Krasnoyarsk-territoriet lengst nord og ganske langt øst i Sibir.
Svært mange fanger fra religiøse retninger ble sendt dit. Der kunne man finne baptister, pinsevenner, adventister og andre.
Fangetransportene var grusomme reiser, for jernbanens transportvogner var overfylte av mennesker. Ferden lignet mest på en forsendelse av kreatur til slakteriet. Vognene var solid boltet igjen. Ingen fikk gå av. Mulighet til å komme på vanlig toalett fantes ikke. To små lufteglugger var altfor små til å kunne gi nok surstoff. Luften ble forpestet og nesten ikke til å holde ut, derfor svimte mange av. Det lille man fikk av mat var elendig og illeluktende, dessuten ville det vært altfor lite mat, selv om den hadde vært bra.. Et lite krus vann hver dag kunne ikke slukke den brennende tørsten, tungen satt fast i ganen. Hungeren svekket alle, lukten av de stinkende kroppene var ubeskrivelig.
En fangetransport kunne vare i flere uker, og selv om alle visste at den leiren man kom til var et jordisk helvete, så lengtet alle dit – for alt måtte være bedre enn disse skranglete og overfylte godsvognene.
Alle kom ikke fram til leiren, mange døde underveis.
Til slutt var transporten framme, alle pustet lettere og kjente det som en befrielse da stengslene ble slått fra og dørene ble åpnet. Men lettelsen varte bare i sekunder, for den skrekkelige kulden skar som kniver I skinnet der man nesten måtte krabbe den lange veien til leiren.
Inn i en brakke for å kle av seg. Opptelling. Løpe naken over den åpne plassen for å dusje i et annet hus. Ny opptelling. På med fangeklær. Alle brakker allerede fulle av fanger! Ut i kulda igjen for å marsjere tilbake til jernbanen for å bli fraktet til en annen leir. Hunder som bjeffet og glefset, slavedrivere med ladde gevær ropte og skrek for å få opp farten på kolonnen. Noen stupte, men de fleste kom seg frem med blodsmak i munnen. Ny opptelling ved innlastingen i godsvognene. Enda en fryktelig natt videre til neste leir.

Vi var fire tusen fanger i Norilsk, og mange av oss ble satt inn i arbeidet med å bygge opp selve byen, som var blitt anlagt i 1935. Byen ble anlagt og utviklet fordi det var store forekomster av nikkel, kobber og kobolt i området der. De fangene som ikke ble satt inn i byggearbeidet, fikk sin plass i gruvene. Dødsprosenten der var enormt høy. Noen arbeidet også i den oljeproduksjonen som fantes i området.

Norilsk fikk i 1941 jernbaneforbindelse med utskipningshavna Dudinka, ved utløpet av den 4130 kilometer lange elven Jenisejs i Nordishavet.
Malmen fra Norilsk-området blir fraktet med båter til de store smelteverkene på Kola. Men havet er tilfrosset de fleste månedene hvert år. Store områder av det nordlige Sibir kan bare bli utbygget og gjort nyttig ved en kombinert transport på erlv, sjø og land. Den sjøstrekningen det er snakk om her, er en del av Nordostpassasjen. Passasjen holdes åpen ved hjelp av gigantiske isbrytere og mer eller mindre kontinuerlig trafikk.

Utviklingen av Norilsk kom ikke i form av bedre kår for slavene eller de ordinære innbyggerne, men i form av større produksjon og tilstrømning av nye fanger. Forholdene ble bare verre og verre, og selv nå går byen og området under betegnelsen ”Et helvete på jorden”.

Jernbanen ble bygget av fanger, og langs jernbanetraseen var det ikke langt mellom hvert trekors som markerte en omkommet fange. Økningen av byens befolkning skyldtes i stor grad tvangssending dit – av folkegrupper og fanger som ble deportert til det nordlige og morderiske Sibir – for å arbeide i gruvene. Byen har cirka 200.000 innbyggere.
Vi bodde i forskjellige typer brakker. Noen  rommet 100 mann, andre var mye større. i hvert rom kunne det være cirka én kvadratmeter plass for hver fange.
Køyene var plassert I rekker med tre eller fire i høyden.
Norilsk var et meget kaldt sted. Om vinteren kan det være ned mot 60 minusgrader. Ved utgangen fra fangelerien hang det et skilt med følgende tekst:"Det er ingen frost her"

"Det er ingen frost her"

Underforstått: Her vil arbeidet holde deg varm! Jeg arbeidet ute hele tiden, sier Kaminskiy – med husbygging. De fleste av oss forfrøs ansiktet, hendene og føttene. Alt var drepende slitsomt, også fordi maten var elendig. De som var nær ved å omkomme på grunn av sykdommer som skyldtes kulde og underernæring, fikk ekstra dårlig mat – slik at de skulle dø raskere og ikke være til belastning for leirledelsen.
De fikk råttent kål, frosne poteter og stinkende sild.
Når vi kom fra arbeidsplassen, måtte vi holde oss inne i brakka. Det var forbudt for oss å gå annet sted. Alt vi hadde ble gransket, og vi hadde ikke lov til å ha kontakt med folk utenfor leiren – så det var ikke lett å skaffe seg ekstra mat. De som hadde kommet seg igjennom halve straffetiden, kunne imidlertid få én pakke med fem kilo matvarer fra familien – men ikke mer enn én pakke hvert år.
Vi kunne snakke med hverandre så mye vi ønsket – det maktet de ikke å hindre. Og hvert halvår kunne vi få brev og skrive et brev selv. Det var den eneste kontakten vi hadde med verden utenfor leiren – men alle brev ble sensurert.
Det var umulig å ha samlinger for å dele Guds ord med hverandre, men ute på arbeidsplassen hendte det at vi ba en bønn sammen i et ubevoktet øyeblikk. Ble det oppdaget at vi hadde en form for kristelig møte, så ble vi satt i isolatcelle i fangeleiren.
I hemmelighet hadde noen av oss løse sider fra Bibelen. Vi hadde revet den opp i enkeltsider og hadde hver våre. Vi kopierte også, ved at vi skrev vers for hånd. Så byttet vi, og på den måten fikk vi lest en god del av Bibelen i tidens løp. Det hendte desverre at noen sider fra Bibelen ble oppdaget, de ble beslaglagt og brent. Det var derfor viktig å få lært seg mest mulig utenat. Vi kunne låne noen bøker I leiren, men de var undersøkt nøye på forhånd. Leirledelsen hadde forsikret seg om at de ikke inneholdt ”skadelig” stoff. Nyheter fra omverden fikk vi overhode ikke høre eller lese, ingen informasjon av noe slag var tillatt. Men det hendte jo at det verserte noen rykter, og illegalt kunne vi snappe opp små og store nyheter av og til.
I løpet av fangetiden ble jeg forflyttet til andre leirer – jeg tror jeg var i seks forskjellige – alle i området ved Norilsk, og alle like forferdelige. Ved en slik forflytning kom jeg til en transitleir der vi ble stablet inn cirka hundre mann på samme rom. Jeg hadde gjort det til en vane å be til Gud med det samme jeg våknet om morgenen. Ikke  la jeg heller skjul på at jeg var en kristen, så jeg bøyde gjerne mine knær ved køya.
I denne transitleiren var det fire køyer over hverandre, og jeg fikk toppkøye – derfor var det en umulighet å bøye knær ved køykanten, så jeg gjorde det oppe i køya.
Det var samlet alle slags fanger I brakka. Noen var politiske fanger, andre kriminelle – til og med mordere. Noen få av oss var arrestert på grunn av vår kristne tro. Jeg var havnet midt i en samling harde fangetyper, og de sverget på at det skulle ikke gå lang tid før jeg sluttet å be.
Den ene av dem lå i køya ved siden av min – han blåste tobakksrøyk mot ansiktet mitt hele tiden mens jeg ba. En annen la munnen inn mot øret mitt og bannet og sverget med de groveste ord som finnes i det russiske vokabular – og det sier ikke lite. Det var tydelig at han hadde god trening i å bruke disse ordene! Men jeg lot meg ikke affisere av behandlingen. Jeg fortsatte med mine forholdsvis lange bønnestunder, selv om medfangene forsterket fremgangsmåten sin etter hvert. Jeg klarte å la være å irettesette dem – jeg ba dem heller ikke slutte med røykingen og banningen. Og utrolig nok gikk det slik at de etter en tid ble stillere, og til slutt helt tause. De begynte faktisk å vise en del ærbødighet overfor meg. Den ånd som var i meg, var sterkere enn den som var i dem! Det foregikk litt av hvert i brakka, og av og til var det veldig urolig. Vi hadde ikke noe arbeid å utføre i slike transitleirer, og det gjorde gemyttene mer ampre. Det var forholdsvis fritt inne i rommet – bare opptelling om morgenen og før kveldsmåltidet. Noen av fangene fikk pakker utenfra, og da passet selvsagt vokterne på å forsyne seg fra dem – men tobakken og det meste av innholdet lot de fangene få beholde. På grunn av denne tilførselen utenfra, utviklet det seg i noen av leirene ”handel” med både tillatte og forbudte varer.
Nå, de to plageåndene mine ble altså mildere etter hvert, og en morgen hendte det – da jeg skulle ha min bønnestund – at en av dem ropte ut over den urolige fangeflokken:

Nå får dere være stille! Kan dere ikke se at det er en mann
som ber til Gud her?!

Fra da av snudde hele stemningen seg, og jeg kunne forkynne for hele brakka om kvelden istedenfor å ha mine enslige bønnetimer. Men vi måtte være ferdige før vokteren kom for å slukke lyset. Flere av fangene fikk møte Jesus der på rommet. Senere i livet har jeg truffet mange som ble kristne i den fangeleiren.

Som fortalt rådet det helt andre forhold i de straffeleirene jeg var i, men noen form for avstraffelse opplevde jeg ikke. Forholdene som hersket var straff nok i seg selv. Til tider var vi alle så svake på grunn av kulde og næringsbrist, at vi bare med nød og neppe kunne klatre opp stigene på byggeplassen, av og til hadde vi vanskeligheter med å komme opp et eneste trinn!
Å snakke om Gud med flere fanger om gangen var i fangeleirene vanskelig – nesten umulig. Men siden vi hadde lov til å snakke med hverandre mens vi arbeidet, fikk vi jo anledning til å komme inn på kristendom også. Det kunne skje når to av oss møttes og fikk vekslet noen ord i forsvarlig avstand fra vokterne. Mange av fangene ble som følge av dette omvendt også i fangeleirene. Men noen av dem var forsiktige og forsøkte å holde omvendelsen skjult for medfangene, og selvsagt også overfor fangevokterne.

Til tross for dommen som lød på 25 år i fangeleir, ble Kaminskiy løslatt etter seks års fangenskap. Det hadde politisk årsak, og var et resultat av Khrustsjovs tordnende oppgjørstale om Stalin og hans despoti. Mange fanger fikk da sin sak revurdert, og Kaminskiy var en av dem som opplevde det. Følgen var at han ble frigitt.
Kaminskiy mener at hans kristentro utviklet seg i riktig retning i fangetiden, og at hans senere arbeid I Guds rike har høstet velsignelse av de erfaringer han gjorde. Han utviklet en uredd holdning og forkynte på en fri måte, til tross for trussel om nytt fangenskap. Selve personligheten kan dra nytte av et slikt opphold – forutsatt at fangen overlever. Men, han unner ingen et så langt opphold som han selv hadde i slike fangeleirer. Oppholdet brøt ned helsa hans, men han tror fullt og fast at hans åndelige liv vokste i de årene han var isolert på denne måten.
Følte han bitterhet og hat mot sine plageånder? Nei, han gjorde ikke det, og han gjør det heller ikke i dag. Den erfaringen – av lidelsens betydning, som Kaminskiy gir uttrykk for – er også noe Fjodor Dostojevskij beskriver, og vi finner det hos andre som har hatt lignende erfaringer.
Men Kaminskiy sier likevel, at han ikke vet hvorledes hans liv ville utviklet seg – dersom han ikke var blitt arrestert og sendt til den kaldeste delen av Sibir. Kanskje Gud hadde behandlet ham på en annen måte, slik at han hadde oppnådd samme åndelige vekst?

En ny tid

Det kom en ny tid med massearrestasjoner av kristne, men Kaminskiy og hans venner fortsatte sitt arbeid. Ettersom så mange ledere ble fengslet, ble det desto mer ansvar på dem som var igjen. De gjorde sitt absolutt ytterste for å holde menighetenes arbeid gående. Disse ble også de naturlige hovedmennene, og Kaminskiy ble valgt som tilsynsmann for regionen. I en periode (på 1970-tallet) brukte han stokk – det var et av kjennetegnene på ham når noen skulle møte ham i all hemmelighet. Han forteller at han i den perioden måtte bruke stokk på grunn av flere operasjoner i det ene benet, og at en følge av den skaden var at han slapp å bli tatt når den andre bølgen av arrestasjoner gikk over Ukraina.
KGB foretok husransakelser hjemme hos ham flere ganger. De endevendte huset og lette alle tenkelige og utenkelige steder for å finne bevis mot ham. De innbilte seg at han var en kriminell person med skumle hensikter. Gulvet ble brutt opp, veggene likeså. Skuffer og skap ble gjennomsøkt, bøker ble bladd igjennom – over alt søkte de og tok ikke hensyn til om de ødela hus og innbo. De brukte detektor for å finne bomber, våpen eller andre farlige saker. De fant én Bibel, og den tok de med seg og brente den.
Notater Kaminskiy selv hadde skrevet leste de igjennom, og fant de ordet Gud på et ark, konfiskerte de arket.
En gang det var en større ransaking over store områder i Korosten, fant de flere Bibler. De tok dem med seg, la dem i en haug på en plass, helte bensin over og brente alle.

Zinaida Kaminskiy

Zinaida (Sina) er Nikolaj Kaminskiy´s hustru. Også hun ble arrestert og sendt i straffeleir. Da var hun 16 år gammel!

Sina var – og er – temmelig frittalende. Hun kunne si sin mening uten omsvøp eller antydninger. Når hun ble spurt om hva hun syntes om forholdene i Sovjet, var hun ærlig og sa med få ord hvorledes hun oppfattet dem. Hun var ikke politisk engasjert, men som alle andre følte hun daglig diktaturets klamme hånd, og hammerens og sigdens ubønnhørlige virkninger. Hun snakket også om dette privat, slik de fleste gjorde når de var sammen med kjente som de stolte på.
Men det var nettopp dette som kunne være så farlig. Tålmodigheten er ikke alltid evigvarende, og den minste kritikk kunne være grunnlag nok for en reise til, og mange års opphold i en leir der den frimodige og løsmunnede var sikret arbeid – hardt arbeid – umenneskelig hardt arbeid, dødsslit – opptil seksten timers dag, i tillegg til ut fra og hjem igjen til leiren. Svik og angiveri var utbredt, og mange måtte lide på grunn av sine ærlige uttalelser.
Sina ble ikke arrestert av politiske grunner, ingen ble vel det – offisielt. For utad skulle det se ut som om de ikke hadde politiske fanger i Sovjet. Folket viste jo – ved valgene – at de sluttet 100% opp om partiet! Det kunne man lese i de offentlige oppgavene over valgresultatene. De ble gjort kjent over hele verden. Men så fantes det da bare et parti, og de hadde all makt. Alle som ble arrestert ble betegnet som kriminelle. Det var kriminelt å si noe ufordelaktig om autoritetene – selv om det ble sagt i dypeste nød. Et lite ymt kunne bli tolket som landsforræderi, og man tar ikke med silkehansker på landsforrædere i et diktatur som er i en krigssituasjon. Å snakke om Gud var også kriminelt. Å ha en tro som ikke var godkjent av de høye herskere kunne være kriminelt – dersom noen fikk rede på at man var en troende.

Sina var ikke kristen da hun ble arrestert. Hun hadde heller ikke livserfaring nok til å forstå at hun absolutt måtte holde munn med det hun mente – så hun snakket nokså direkte og uten omsvøp. Og de som gjorde det, ble som regel dømt til en eller annen form for strengt fengsel – eller til straffeleir. Hun snakket også fritt ut til sin sjef, og det ble hennes skjebne.

På den tiden brukte de ethvert påskudd som grunnlag for å fengsle folk, og hennes snakk var nok til at hun ble beordret til opphold i straffeleir. Hun ble kikke stilt for noen rett, og derfor var der heller ingen dom. Vilkårligheten rådet. Og om det ikke fantes grunnlag for fangenskap, fant de alltid på noe negativt om den stakkaren som ble hektet – slik at rapportene kunne se holdbare ut. Så Sina tilbragte ti år i straffeleir uten noe grunnlag for dom.
Leiren lå langt mot nord, der det var så mange leirer – et godt stykke nord for polarsirkelen, med ned mot 60 minusgrader og flittige stormer. Hos oss varmer Golfstrømmen – inne i Sibir varmer ingen golfstrøm! Og noen politisk golfstrøm fantes heller ikke. Jorden der opp er stivfrosset til veldige dybder, og er ikke egnet til å grave i. Bare om sommeren er det øverste jordlaget brukbart.
Sina ble satt til å grave. Hun og de andre jentene i straffeleiren skulle grave atten meter dype grøfter med primitivt arbeidsredskap i dypfryst bakke! Opp klokken seks hver morgen for å gjøre seg klar og innta dårlig mat med vond smak. Ned i en grøft klokken åtte – arbeide nesten uten hvilepauser til åtte om kvelden, og så marsjere tilbake til leiren – for å få et måltid mat av lignende kvalitet som den om morgenen. Tre fridager skulle de ha hver måned, men de fikk dem nesten aldri – for det fastsatte arbeidsresultat for hver dag var nesten umulig å oppnå. Da ble fridagene brukt til å ta igjen det forsømte. Tid og krefter til å lese hadde ingen under slike forhold.

Hva tenker du nå?En dyktig, begavet og energisk ung kvinne – som dessuten hadde vært aktivt med i kamp for å forsvare Leningrad under tyskernes angrep. Fra hun var 16 til hun var 26 år, uskyldig plassert i en straffeleir – en utryddelsesleir!!
Hvilke spor setter dette i et ungt sinn?

Da de ti årene var gått, og despoten Stalin døde, begynte autoritetene å undre seg over hvorfor hun egentlig var i leiren? De tok for seg saken igjen, og fant ut at det ikke var grunnlag for hennes frihetsberøvelse. Og da de oppdaget at hun trellet seg helseløs, bare på grunnlag av et påskudd, satte de henne fri. Ti år – fra hun var seksten – i straffeleir for ingenting! Men tro ikke at hun fikk erstatning eller offentlig oppreisning.
Hun bodde som sagt i Leningrad da den 2. verdenskrig brøt ut, og hun opplevde den lange beleiringen og det enorme 900-dagers bombardementet av byen og deltok aktivt i forsvaret – i saniteten.
Hun var ved fronten, og det var kamper som bare kan kalles et helvete på jord. Hun ble tatt til fange, men tyskerne behandlet henne ganske bra, og da de fikk ordre om å trekke seg tilbake, tok de henne med. Så ga de henne et valg. Hun kunne enten bli med dem sørover, eller hun kunne forsøke å ta seg tilbake til sine egne. Hun valgte det siste, og lyktes med det.
Hun spurte sjefen sin om hvorfor hun ble arrestert – hvorfor han hadde angitt henne? Han svarte at systemet var slik – at de måtte tenke på en måte og handlet annerledes. Et underlig svar kan man si!

Sina ble, som meget ung pike, sendt til utryddelsesleiren langt mot nord. Men hun var meget uredd, og ville ikke finne seg i hva som helst. En gang kom hun på kollisjonskurs med en av de andre fangene, dennes verv i leiren var å dirigere de andre til forskjellige arbeidsoppgaver. Da hun ble satt til noe hun ikke likte, protesterte Sina og sa at dette ikke var hennes jobb, for det var andre kvinner som hadde dette arbeidet.
Den litt overordnede kvinnen sa da at dersom Sina ikke gjorde det hun ga henne ordre om, ville hun gå til leirsjefen og si fra. Sina sa at hun kjente systemet, og at selv om den andre tenkte på en måte, ville hun kunne handle helt annerledes.
Dette er ikke noe nytt for meg, sa Sina – jeg vet at i verden er det ingen rettferdighet, ingen sannhet i hele tatt. Senere sa hun det samme til en annen kvinne. Jo, det er en sannhet – den er hos Gud, svarte den andre.
Da ble det anledning til å snakke om Gud og kristendom, og Sina ble interessert. Hun hadde hatt sin plass i den ortodokse kirke før arrestasjonen, men å fikk hun et helt annet syn på hva kristendom er. Neste dag fikk hun i hemmelighet en lapp med noen vers fra Bibelen – og slik begynte det å vekkes en ny erkjennelse hos henne. Der var mange kristne kvinner i leiren og de tok seg av henne på en fin måte. Dette førte til at hun opplevde omvendelse og ble en kristen.
Sina var altså plassert i en straffeleir for kvinner. Det er blitt hevdet at slike leirer ikke fantes – så grusomme var man ikke, at kvinner ble satt i fangeleirer – iallfall ikke i straffeleirer! Virkeligheten var en ganske annen. Sannheten er at det er blitt registrert og dokumentert 119 leirer for kvinner, mange av dem for kvinner og barn.
Det er fastslått når de forskjellige leirene ble opprettet, og hvem som var leirkommandant der. Ingen har kunnet motbevise riktigheten i opplysningene. De fleste av disse leirene lå i det sentrale Russland og i Ukraina.
Hvor mange leirer som ikke er registrert av pålitelige kilder er det umulig å anslå. Det var også leirer for barn og ungdom.

En tid etter at Sina var satt fri, oppsøkte hun en kristen menighet – og etter et par år traff hun og Nikolaj Kaminskiy hverandre. Hun kjente ham ikke fra tidligere – de kom jo fra vidt forskjellige steder i tidligere Sovjet. Det utviklet seg et godt forhold mellom dem, og etter en tid giftet de seg og stiftet familie.

Kaminskiy og THK-stiftelsen

Kaminskiy har, helt siden stiftelsen ble etablert for 10 år siden, vært vår helt sentrale nøkkelperson – og døråpner. Den øverste offentlige ledelse i Korosten sier rett ut, at      - ”Uten pastor Kaminskiy og hans venner fra utlandet, ville mange mennesker i byen ikke levd i dag”.
Vi tror at pastor Kaminskiy har bygd for fremtiden, både selve senteret i Korosten, og den stab av medarbeidere som etter hvert vil overta stadig mer av ansvaret.
Hans virksomhet setter gode spor etter seg, ikke bare ved en sterk kirkevekst, men de har også fokus på kirkens diakonale ansvar, og utøver en humanitær innsats langt større enn de fleste aner. De er med og kanaliserer bistand til offentlige sykehus og barnehjem, like gjerne som til rehabiliteringssentre for narkomane og andre institusjoner i egen regi.
I innledningen til våre nettsider ”Om THK”, har vi herved presentert ekteparet Kaminskiy og deres fantastiske bakgrunn og livsgjerning. Kildestoff er hentet fra stoff som er skrevet tidligere, samt egne notater fra det Kaminskiy´s selv har fortalt.

Willy P. Pedersen

Flere bilder