Vi utfordrer FN
Minnestøtten inne i ”De døde byene” rundt Tsjernobyl ble satt opp i 1996, 10 år etter at ”verdens verste atomulykke” var et faktum, den 26. april 1986. Les mer om dette.
Minnestøttende er talende i seg selv, det er alltid barn og mødre som blir hardest rammet. Mer enn 170.000 barn under 7 år ble utsatt for så store doser radioaktivitet at de var garantert kreft i skjoldbrusk-kjertelen. Barn ble - og blir – født med psykiske og fysiske handicap.
Inne i området, ved et veikryss, ligger (lå) denne offentlige administrasjonsbygningen. Fire elever fra Gand videregående skole i Sandnes er med inn i ”De døde byene”, et område som er fraflyttet (evakuert) av de fleste – bare noen få bor spredt i området. Byene ligger som spøkelsesbyer, og her inne ved dette senteret bor det bare en eldre kvinne. Hun er kanskje dø nå, for de siste gangene vi har vært der har vi ikke sett noe til henne. Bildet viser bygget mens det ennå hadde takplater – de er nå forsvunnet, og hele bygget er rasert. Vinduer, dører og inventar forsvant tidlig, nå er det bare ruiner igjen – ytterveggene vil også snart falle.
Administrasjonsbygget har (hadde) relieffutsmykninger. Her vinker to ukrainske unge kvinner til oss fra frontveggens høyre flanke. Etter hvert forsvinner prakten, og vi vil bare se ruinene.
Etter hvert vil krattskogen vokse vilt og skjule både Lenin og den i sin tid utsmykkede bygningen. På andre siden av veien ligger ”Folkets Hus”, med kinosal og møtelokale, kafe og samlingssted for innbyggerne som bodde her. Det bygget er totalt rasert. Diagonalt over veikrysset ligger stedets store forretning, den er totalrasert forlengst – og tvers overfor den, i en minnelund, står en statue over falne. Alt forfaller og blir rasert etter hvert. Blir alt ødelagt og glemt etter hvert?
Det som blir lagt merke til av alle som vi tar med oss hit inn, er den lille gamle kirken som ligger rett på andre siden i krysset, for der er intet ramponert, og ingenting stjeles. Sist vi har inne (mars 2005) la vi merke til at det var en lekkasje i taket, og at en vindusrute oppe i tårnet var knust. Dette skjer vel fordi vinterstormer og greiner fra trær som vokser vilt over kirken utgjør en trussel mot bygget. Det skal ikke mye tilsyn og vedlikehold til for å kunne bevare et slikt gammelt byggverk, men hvem skal ha ansvaret for det?
Både på vegger og i tak er der gamle veggmalerier. Her et bilde fra en av veggene, som omhandler Jesu inntog i Jerusalem Palmesøndag. Både dette motivet og alle de andre bibelske motivene er malt rett på veggplankene.
Kristusansiktet på klede er også malt rett på veggplankene, et motiv som vi finner rett over utgangsdøren. Det er bare Ikon-veggen som er fjernet, slik tradisjonen er når et kirkebygg forlates. Hos oss ville dette bygget bli vernet og holdt vedlike som et historisk verneverdig sted, med sine omkringliggende omgivelser.
De menneskelige omkostningene som følge av ”Verdens verste atomulykke” er ikke målbare. Dette bildet har vi kalt ”Det nakne rom”. Der sitter noen av dem som er hardest rammet. Vi kan gi dem en bedre tilværelse, og gjør det.
I 10 år har THK-stiftelsen formidlet bistand, nødhjelp og utviklingshjelp til mange tusen barn, unge og voksne i regionen rundt Tsjernobylkraftverket. Byen Korosten ligger bare 80 kilometer fra kreftverket. Vi sender i disse dager ut et hefte som med tekst og bilder forteller litt om dette arbeidet.
På websidene www.thk.no vil du finne enda mer.
Her er en gruppe turdeltakere fra Norge, en avgangsklasse fra Revheim skole i Stavanger. De har invadert en rosemalt tanks i fredsparken i Kiev. De hadde da vært med inn i ”De døde byene”. Vi har ofte hørt unge og eldre som vi har med oss si; Burde ikke en del av dette vært fredet og lagt ut som en minnepark, med forlatte bygninger, og med flere ”stands” underveis, som fortalte historien for ettertiden. Dette burde være en oppgave for FN, sammen med myndighetene i Ukraina. Men hvem vil reise saken? Og hvem kan gjøre det?
Vi kan reise saken generelt, og for eksempel be vår ambassadør i Ukraina om å nevne vår ide for de statlige myndigheter i Kiev, og kanskje de i fellesskap kunne ta saken opp i et eller annet FN-fora. Herved lanserer vi ide og utfordring.
26. april 2006 er det 20 år siden verdens verste atomulykke var et faktum.
 |
Inne i området, ved et veikryss, ligger (lå) denne offentlige administrasjonsbygningen. Fire elever fra Gand videregående skole i Sandnes er med inn i ”De døde byene”, et område som er fraflyttet (evakuert) av de fleste – bare noen få bor spredt i området. Byene ligger som spøkelsesbyer, og her inne ved dette senteret bor det bare en eldre kvinne. Hun er kanskje dø nå, for de siste gangene vi har vært der har vi ikke sett noe til henne. Bildet viser bygget mens det ennå hadde takplater – de er nå forsvunnet, og hele bygget er rasert. Vinduer, dører og inventar forsvant tidlig, nå er det bare ruiner igjen – ytterveggene vil også snart falle.
 |
Administrasjonsbygget har (hadde) relieffutsmykninger. Her vinker to ukrainske unge kvinner til oss fra frontveggens høyre flanke. Etter hvert forsvinner prakten, og vi vil bare se ruinene.
 |
Etter hvert vil krattskogen vokse vilt og skjule både Lenin og den i sin tid utsmykkede bygningen. På andre siden av veien ligger ”Folkets Hus”, med kinosal og møtelokale, kafe og samlingssted for innbyggerne som bodde her. Det bygget er totalt rasert. Diagonalt over veikrysset ligger stedets store forretning, den er totalrasert forlengst – og tvers overfor den, i en minnelund, står en statue over falne. Alt forfaller og blir rasert etter hvert. Blir alt ødelagt og glemt etter hvert?
 |
Det som blir lagt merke til av alle som vi tar med oss hit inn, er den lille gamle kirken som ligger rett på andre siden i krysset, for der er intet ramponert, og ingenting stjeles. Sist vi har inne (mars 2005) la vi merke til at det var en lekkasje i taket, og at en vindusrute oppe i tårnet var knust. Dette skjer vel fordi vinterstormer og greiner fra trær som vokser vilt over kirken utgjør en trussel mot bygget. Det skal ikke mye tilsyn og vedlikehold til for å kunne bevare et slikt gammelt byggverk, men hvem skal ha ansvaret for det?
 |
Både på vegger og i tak er der gamle veggmalerier. Her et bilde fra en av veggene, som omhandler Jesu inntog i Jerusalem Palmesøndag. Både dette motivet og alle de andre bibelske motivene er malt rett på veggplankene.
 |
Kristusansiktet på klede er også malt rett på veggplankene, et motiv som vi finner rett over utgangsdøren. Det er bare Ikon-veggen som er fjernet, slik tradisjonen er når et kirkebygg forlates. Hos oss ville dette bygget bli vernet og holdt vedlike som et historisk verneverdig sted, med sine omkringliggende omgivelser.
 |
De menneskelige omkostningene som følge av ”Verdens verste atomulykke” er ikke målbare. Dette bildet har vi kalt ”Det nakne rom”. Der sitter noen av dem som er hardest rammet. Vi kan gi dem en bedre tilværelse, og gjør det.
I 10 år har THK-stiftelsen formidlet bistand, nødhjelp og utviklingshjelp til mange tusen barn, unge og voksne i regionen rundt Tsjernobylkraftverket. Byen Korosten ligger bare 80 kilometer fra kreftverket. Vi sender i disse dager ut et hefte som med tekst og bilder forteller litt om dette arbeidet.
På websidene www.thk.no vil du finne enda mer.
 |
Her er en gruppe turdeltakere fra Norge, en avgangsklasse fra Revheim skole i Stavanger. De har invadert en rosemalt tanks i fredsparken i Kiev. De hadde da vært med inn i ”De døde byene”. Vi har ofte hørt unge og eldre som vi har med oss si; Burde ikke en del av dette vært fredet og lagt ut som en minnepark, med forlatte bygninger, og med flere ”stands” underveis, som fortalte historien for ettertiden. Dette burde være en oppgave for FN, sammen med myndighetene i Ukraina. Men hvem vil reise saken? Og hvem kan gjøre det?
Vi kan reise saken generelt, og for eksempel be vår ambassadør i Ukraina om å nevne vår ide for de statlige myndigheter i Kiev, og kanskje de i fellesskap kunne ta saken opp i et eller annet FN-fora. Herved lanserer vi ide og utfordring.
26. april 2006 er det 20 år siden verdens verste atomulykke var et faktum.