VIL DU VÆRE MED TIL UKRAINA?

THK REISER

THK har i en årrekke arrangert reiser til Ukraina. Turene har hatt forskjellig opplegg, men har blant annet vært lagt opp slik at du kan få med deg mange reisemål; som ”de døde byene” rundt Tsjernobyl, byene Korosten og Kiev i Ukraina, Krakow og Warzawa i Polen – samt konsentrasjonsleirene Auschwitz/Birkenau, den berømte saltgruven i Wielizcka, o.a.

Men turen er mer enn en vanlig skoletur eller feriereise. THK har en sterk visjon om å få flere engasjert i meningsfyllt prosjektarbeid for medmennesker i Øst Europa. THK har et godt utbygd kontaktnett, med kjentfolk, tolker og institusjoner som gir deg unike opplevelser. Her møter du medmenneskers tøffe virkelighet, og får mulighet til å besøke prosjektene som THK har jobbet med i landet i en årrekke.

Vil du vite mer om THK? Send en e-mail til vidar@thk.no

TSJERNOBYL-REGIONEN

Minnestøtte i en park i ”De Døde Byene”Det er ikke mange turistbusser å se inne i Tsjernobyl-regionen, men THK-bussen er kjent av de få som fremdeles bor der. Noen gamle bor der, og noen som er for fattige til å flytte – men det er ikke mange igjen i ”de døde byene”. Den 26. april 1986 tok det fyr i en reaktor i atomkraftverket i Tsjernobyl. Verdens verste atomkatastrofe var et faktum. Virkningene av den fikk vi føle også her til lands, men for de 9 millioner som bodde i nærheten tar det aldri slutt, radioaktiviteten er intens, og den forsvinner ikke etter kort tid. Helseskadene er formidable, og barn blir født med store fysiske og psykiske handicap. På en tur inn i området den 2. mars 2004, skrev jeg ned denne lille opplevelsen – Minnestøtte i en park i ”De Døde Byene  det var bare en kort stopp ved et hjem i ”de døde byene”

DETTE VAR MITT HJEM....

Jeg kan ikke huske det som skjedde, jeg fyller atten år dette året. Solen skinner nå på det som er igjen av hjemmet mitt, her ble jeg født. Den 26. april 1986, på min fødselsdag, eksploderte en reaktor på atomkraftverket i Tsjernobyl – noen få kilometer fra barndomshjemmet mitt. Det gikk altfor lang tid før noen på mitt hjemsted fikk vite noe om katastrofen, da var det for sent for mange. Den kraftige strålingen var dødelig.

Bak stammen på det nakne treet ser du døren inn til hjemmet vårt. Bak det venstre vinduet er kammerset der jeg lå ved mors bryst og fikk mine første livgivende måltider. Bak de to andre vinduene lå vår lune stue der mine søsken, min far og min bestemor syslet med sitt. Det var nydelig vårvær, og det spirte og grodde på jordene rundt huset vårt. Her var mye av grunnlaget for livet vårt videre, for her kunne vi dyrke frukt og grønnsaker, ha en gris og noen høner.

Nå er far borte, han forsvant plutselig. Bestemor er borte, det samme er mor. Jeg vet ikke hvor mine søsken er blitt av – de er kanskje døde, de også? Jeg får behandling på det store sykehuset i Korosten. De forteller at det i snitt er 1200 hver eneste dag som får poliklinisk behandlig der.

DE DØDE BYENE

kaller de det veldige området der restene av barndomshjemmet mitt ligger. Ofte tenker jeg på bestemor, mor og far og søsken, – at det måtte være fint å få oppleve en trygg og god barndom og oppvekst. Og selvsagt på det å få være frisk fra denne forferdelige sykdommen. Jeg fyller atten år dette siste året.